«For oss som hadde vokst opp som fans av den marginale dancehall og reggae-sjangeren på 90-tallet fins det to epoker. Før og etter Sean Paul.

Da den jamaicanske hitmaskinen slo igjennom med hits som «Deport Dem» var det startskuddet for min egen dancehall-karriere. «Busta Ofte»-prosjektet mitt fra 2001 var direkte inspirert av dette.

Hiphop-folk begynte plutselig å interessere seg for jamaicansk musikk, og da «Get Busy» og «Gimme The Light» ble hits også for vanlige folk, var plutselig Jan Steigen og jeg i stand til å fylle klubber med Raggabalder-konseptet vårt. Sean Paul nøt, og nyter, respekt både hos sine jamaicanske kolleger, og også i hele hiphop og r&b-segmentet. Samarbeid med alt fra Beyonce til Lil Jon sørget for dette, og plutselig var vi inne i dancehall-musikkens definitive gullalder.  

Tungtvanns «Sinnssyk» baserer seg på samme beat som hans «Feel Allright», og da vi spilte på samme scene på Quartfestivalen i 2004 var det et utvilsomt høydepunkt i vår karriere.

Hadde du sagt til oss da at Sean Paul fortsatt skulle balansere mellom pophits og reggaekred, være relevant, og stå på en scene i FUCKING BODØ 20 år senere hadde vi ledd høyt og klasket lårene våre til de var røde og såre. Med den katalogen han har i dag, tør jeg ikke tenke på hvordan en drøyt tilmålt times festivalsett kan fortone seg, det som er sikkert er at dette er den feteste bookingen innen så kalt «urban (usj) musikk» i byen på lenge, og det største høydepunktet for fans av jamaicansk musikk siden Mille sto på scenen og sang «My Boy Lollipop» i skolegården på Bodø VGS i 1965 med legendariske Jimmy Cliff på slep.»