Colter Wall – En jævel fra Canada

«Colter Wall er det beste jeg har hørt innen dette universet på år og dag.» Les Egon Holstads varme anbefaling av Colter Wall.

Singer/songwritere. Jeg har et nokså ambivalent og temmelig anstrengt forhold til begrepet. I sin edleste form representerer det noe av det aller ypperste musikkhistorien har å by på. Bob Dylan, Johnny Cash, Neil Young, Gillian Welch, Kris Kristofferson, Lucinda Williams, Woody Guthrie, Hank Williams, Stein Torleif Bjella, Dolly Parton, Bruce Springsteen, Joni Mitchell og den beste av dem alle, Townes Van Zandt.

Det er en enorm mengde der ute, og spesielt fra de siste 60 årene. Det er likevel ikke til å stikke under en gitar at begrepet begynner å bli plagsomt utvannet. I dag er det slik at om en eller annen sullik dukker opp med en kassegitar, tar av seg skoene og sutrer i en mikrofon, er vedkommende nesten garantert å bli hyllet som «den neste ________» (bruk et av navnene over).

Utålelige, jamrende, stakkarslige og besynderlig talentfattige sytkuker, fulle av usunne morsbindinger og overdoser av tusseladdforeldrenes platesamlinger med sørgmodig surkevisesang med forsøksvis dypsindige tekster. Folk som ikke har møtt en eneste fartshump i livet, annet enn at det en gang var utsolgt for pasjons- fruktjuice på helsekostbutikken, der de kjøper all veganer maten sin, og som jamrer og bærer seg over hvor fælt det er. Det er virkelig ikke til å holde ut, og man føler seg kallet til å drikke sprit på styrten og rope «AC/DC!!!» til hele verden.

Men så dukker det opp noen, som tar begrepet tilbake til sin verdighet, som skriver låter fulle av troverdighet, som synger med en pondus som om de har drukket bourbon til frokost fra de var tre år gammel, og som røyker sigaretter og spiser sneipene og askebegeret etterpå. Det skjer cirka annethvert skuddår. Jason Isbell er ink, men det er likevel noe smått irriterende kontrollert over det han driver med. Ryan Adams på sitt beste er eminent, men det er lenge mellom hver gang, og han prøver litt for hardt å være rock’n’roll. Daniel Romano er genial på sitt beste, men er for sprikende og variabel. Og så videre. Så dukker det plutselig opp en jævel. Fra Canada.

Colter Wall er det beste jeg har hørt innen dette universet på år og dag. Dra meg baklengs gjennom Mezcal-aska, for en låtskriver, gitarist og vokalist. Man hører at Colter Wall er en vaskeekte nordamerikaner på over 60 år, som har levd et liv det er verdt å synge sanger med tunge og harde tekster til, og med hjertet så heftig vrengt ut av kroppen at ribbeina knekker fortløpende.

Man hører at den grove, skjelvende – og likevel dødelige presise – stemmen hans er ervervet gjennom et langt liv langs slitne puber, med 40 sigaretter og fem om dagen. Ikke grønnsaker, men hel asker bootlegwhisky. Han synger helt fantastisk, ikke ulikt den måten Johnny Cash begynte med under «American Recordings»-serien, da han hadde passert 60. Bare enda mer kraftfullt, og med mild vibrato.

Og nå begynner du selvsagt å tro at jeg er en enda mer uforbederlig myteopphengt tulling enn du kanskje mente fra før. Det er da det er så utrolig morsomt å kunne si at Colter Wall er fra Canada, er 21 år og at han bare har gitt ut én EP og ei skive. Nå har han riktig nok flyttet til Kentucky, men alderen hans er jo den samme, og knapt til å fatte.

For det er regelrett naturstridig at en mann/gutt på 21 år driver på med det han gjør. Colter Wall spiller country i genrens mest edle og ubesudlede form, i arven etter outlaw-helter som Guy Clark, Blaze Foley, Merle Haggard og selvsagt uunngåelige (og allerede nevnte) Townes Van Zandt. Det låter så grovskårent, så nakent, og samtidig så beinhardt og tøft. At han nå kommer til Bodø, må være det største kulturelle som har skjedd byen siden Halvdan Sivertsen knuste sin først kassegitar i hodet på Terje Nilsen, under en utagerende inventarfest på Rønvikleira på midten av syttitallet.

Jeg har sett Colter live én gang, og det var rystende bra. Jeg er likevel mildt tvilende til om han funker i festivalformatet. Han er nemlig en artist som krever et lydhørt publikum, som er mer opptatt av det som skjer på scenen, enn å rope til sidemannen hvor kjekk Runar Berg er i sykkelshorts. Hvis Parkenpublikummet derimot klarer å gi Colter den oppmerksomheten han fortjener, og lar ham fortelle sine historier og fremføre sine nervespente sanger, ligger den an til en konsert som vil bevege mange. Jeg kommer i hvert fall. Ja, det er både en trussel og et løfte.

TEKST: EGON HOLSTAD
FOTO: PRESSEFOTO

Les hele Parkenavisa her